JEG ER I FINALEN!

HNB3_eps9 (23)

//Foto: Rune Benediktsen//

Hei!

Dagens semifinale er unnagjort, og jeg er i finalen av Hele Norge baker! Helt utrolig! Det hadde jeg absolutt ikke trodd da vi startet å bake alle vi 12 deltagerene. Jeg trodde faktisk at det var jeg som kom til å gå ut i denne episoden, kanskje fordi jeg hadde svært høye forventninger til meg selv når det gjaldt akkurat denne oppgaven. Jeg hadde tidligere fått veldig mye skryt for butterdeigene mine, Pascal hadde sagt at han aldri hadde sett en amatør lage butterdeig like bra som meg. Dette førte til at jeg hadde høye forventinger til dagen, men bra gikk det absolutt ikke. Jeg snakket litt med Linda og Pascal før vi begynte å bake, Pascal sa at han hadde veddet en flaske vin på at jeg kom til å vinne dagens episode. Dette satt meg helt ut av spill, jeg ble så nervøs og stresset at jeg til tider ikke visste hva jeg het eller hva jeg egentlig gjorde. Jeg starter så de første 10 minuttene med å måle opp feil mengde smør (noe jeg fant ut da jeg la meg den kvelden. Jeg hadde i nesten 80 gram mindre smør enn jeg skulle, noe som gjorde det vanskelig å få en fin struktur i deigen), jeg stusset litt over dette, men konkluderte med at jeg ikke hadde tid til å begynne på nytt. Deretter beregner jeg helt feil på tiden, jeg lar deigen ligge i kjøleskap mye lengre enn jeg hadde planlagt. Hva som forgikk i hodet mitt under denne oppgaven er vanskelig å si, men jeg hadde så prestasjonsangst. Når vi hadde én time igjen, trodde jeg at vi hadde 1 time og 45 minutter, og tenkte da at jeg hadde god tid til å etterheve de. Jeg fikk så sjokk da jeg så at det bare var 45 minutter igjen, og at de gikk fra å i mitt hode, ha godt over en time til etterheving, til å ha 15 minutter. Heldigvis ble de ferdig stekt, men da de tre timene hadde gått gikk jeg en lang tur på golfbanene rundt Losby, jeg var så skuffet. Så sinnsykt skuffet var jeg. Jeg hadde latt nervene ta overhånd, noe jeg absolutt ikke hadde råd til i en semifinale. Der og da var jeg sikker på at jeg skulle ryke ut, og det uken før finalen.


Jeg klarte å ta meg sammen før dommerne kom, og skulle smake på mine underhevede wienerbrød. Tilbakemeldingene kom ikke som noe sjokk, men de sa også mer som ikke kom med på tv. Smaken var veldig god, til tross for den dårlige strukturen i deigen. Litt bedre enn jeg hadde trodd, men fremdeles en stor skuffelse for min del. Jeg prøvde å tenke på den tekniske oppgaven som en mulighet til å rette opp feilen min, og bevise dommerne at jeg har noe i en finale å gjøre. Likevel preget tilbakemeldingene fra signaturbaksten meg stort. Innspillingsdagene var en veldig spesiell opplevelse. Der og da er det ingenting som betyr mer enn baking, og å få gode tilbakemeldinger. Presset var skyhøyt, det var semfinale, jeg var utrolig sliten men fremdeles sinnsykt lyst til å gjøre det bra. Når det da ikke går som det skal preger det deg veldig. Du går å tenker på alt du skulle gjort annerledes, i stedet for å fokuserer på det du egentlig skal gjøre. Når moussen min da skiller seg først en gang var jeg på gråten, og selv om det stod tre kameraer rundt meg og skulle ha meg til å si hva jeg følte, hva jeg skulle gjøre nå, om jeg ble ferdig og tusen andre spørsmål, måtte jeg prøve å ta meg sammen. Jeg var ganske våt rundt øynene da jeg prøve å svare, dette kom heldigvis ikke med på TV. Deretter skiller moussen min seg igjen. Da så jeg bare finaleplassen renne ut mellom fingrene mine, finaleplassen jeg hadde kjempet så hardt for å få. Jeg hadde i utgangspunktet ikke lyst til å spørre de andre deltagerne om hva de hadde gjort med sin mousse – det var tross alt semifinale, og ved å spørre de andre satt jeg dem i en litt spesiell situasjon. Man kunne velge å svare, og kanskje risikere å miste finaleplassen selv, eller ikke svare og være sikrere på å få en finaleplass. Men da jeg prøvde på sjokolademoussen for tredje gang måtte jeg bare spørre Anne om et godt råd, og det at hun valgte å hjelpe betydde utrolig mye for meg. Uten det rådet hadde jeg nok ikke hatt en «perfekt sjokolademousse» som Pascal sa om den. At Anne, i en semifinale hvor det var svært jevnt og små marginer, valgte å hjelpe meg sier utrolig mye om henne som person, og får det lille tipset vil jeg være evig takknemlig. At jeg vant teknisk var uventet, gøy og litt ironisk. Som Pascal sa, brukte han 30 minutter på å lage pynten, da jeg begynte på min hadde jeg fem minutter igjen. Derfor så den også litt «alternativ» ut.

At jeg faktisk hadde klart å servere en kake, lage pynt, kakebunn og en sjokolademousse (som tok veldig lang tid å lage) tre ganger på to timer, var det eneste jeg klarte å være fornøyd med den dagen. Ja, jeg vant teknisk, men jeg var fremdeles lei meg, og skuffet etter signaturbaksten. Så da de tre finalistene skulle kåres, og én skulle sendes hjem, var jeg ganske sikker på at det var jeg som ikke fikk komme til finalen. Jeg var nesten hundre prosent sikker på at Line skulle si mitt navn, men i stedet var det Andreas som måtte dra hjem. Jeg var utrolig overrasket, glad, lettet, gira og nervøs, hundre forskjellige følelser boblet inni meg samtidig – jeg hadde nådd målet jeg satte meg da vi var kommet halvveis, å komme til finalen.

Gratulerer masse til superflinke Berit! U rock! Neste uke er det FINALE, og det kommer til å bli utrolig spennende! FØLG MED 🙂

You may also like

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *